Å hente inn tida

Rart med det. Livet farer videre. F.eks. har slekt og venner hatt flere bursdager, uten at jeg har fått sendt hilsner, takket være lite eller ingen nettdekning. Blitt litt avhengig, kan en si. Men det er godt å være uten også. Uten nett. Uten nyheter. Uten minibanker. Uten banker... Herved en gratulasjon til de av dere som har hatt eller har busdag i nær framtid. Gratulerer!
Om jeg ikke oppdaterer denne sida sjøl skjer det selvsagt ikke stort. Jeg prøver å være kronologisk. Så, hvor var vi: El Alto betyr "høyden", og er byen som ligger på det som kalles Alti Plano - høysletta, rett ovenfor La Paz. Byen er nesten som en pannekake, på ca 4000 moh. For en stund siden besøkte vi en skole på El Alto, med 875 elever. Skolen er ti år gammel, mangler både materiale, lærere og klasserom. Skolene på El Alto startes gjerne av en foreldregruppe, og kan drives mer eller mindre på dugnad i to-tre år, før kommunen finner det for godt å godkjenne den, for så å gi den lønnsmidler til bl.a. lærere. Til noen lærere. Det er heller ikke uvanlig at barn ikke får komme inn på skolens område selv om de har plass der, da de mangler uniform og materiale, noe de må betale for sjøl. En voluntør jeg snakket med her om dagen hadde intervjuet tenåringer på El Alto om jobb ved siden av skolen. Jo, de jobbet. Og jo, de gjorde lekser. "Og hva gjør dere i fritiden", hadde voluntøren spurt, og fått et like spørrende blikk tilbake. "Har ikke fritid", var svaret.
Om kort tid kommer jeg til barokkfestivalen i jungelen (sic) som nettopp er avsluttet.
Utenfor skolen på El Alto

Da vi besøkte skolen, satt en klasse i skolegården og hadde en prøve
Hver søndag holdes et gedigent market akkurat på kanten av El Alto. Her kan du antageligvis kjøpe alt som finnes.

Skulle du være så dum å bedrive tyverier og i tillegg bli tatt for det, i et område med en slik dukke hengende, bør du ha testamentt i orden. Da er det stor sannsynlighet for at nabolaget tar loven i egen hender, og fjerner uønsket adferd med å binde deg til en stolpe, helle bensin over og ... tenne en røyk.

Her er et lite gløtt fra innsiden av en taxi.

En av de få norske organisasjonene som engasjerer seg i bistandsarbeid i Bolivia, er SAIH, og et av prosjektene de er med å støtte, er ledertreningskurs for kvinner - med tilstrekkelig tilgang på coca.

Tidligere nevnte jeg Djeveltanna, den snodige spissen i horisonten. Før vi dro ned til varmen ilavlandet, var vi en tur for å ta den nærmere i øyensyn. Først et oppfriskende utsiktsbilde, så bilder fra selve tanna.

La Paz

I 2006 kom jeg til La Paz om dagen, og fikk skikkelig bakoversveis. Denne uka kom vi om natta, og det ga et like sterkt inntrykk. Jeg vet ikke om jeg får til ta et bilde som tar like mye pusten fra en som det gjør å komme over kanten fra El Alto, og ned mot selve La Paz. I mellomtaida kan jeg dele med dere utsikten fra rommet vårt, i retning Djeveltanna. (Og, nei, bildet er ikke manipulert!)

Å finne opp krutt

(Beklager, denne skulle vært ute for en uke siden...)
Tidvis ser de fleste kunstneres verk skikkelig klisjéaktige ut. Antagelig må det bare bli sånn. Hvor mange ganger kan en egentlig finne opp krutt? Hvor mange måter går det an å beskrive kjærlighet, urettferdighet, lidelse og vennskap på? Trolig er det fremdeles en uendelighet av muligheter igjen, og metaforen er et godt verktøy. Sannsynligvis det beste. Derfor stråler mange av FKs bilder. ikke av glede og lykke, men av dybde og mening.

Gjennom det første rommet i Det blå huset (Caza Azul) - Frida Kahlo og Diego Riveras hjem fra 1927-1954 – fikk vi innblikk i en mangesidig kvinne, som gjennom malerier og tegninger ga uttrykk for familiære, så vel som personlige gleder og lidelser. Kanskje mest det siste, mye som føle av store lager etter en trikkeulykke som gorde henne sengeliggende og urørlig i 9 mnd. Hun var en tydelig tillhenger av kommunismen. På et fotografi av henne i senga, har hun på seg et korsett påsydd sigd og hammer, samt den femtakkede kommuniststerna. Over senga ved fotenden hang det bilder av Marx, Lenin, Engels, Mao, Stalin og Trotskij. I det neste rommet hang flere av Diego Riveras bilder – Fridas mann gjennom ca 30 år, både malerier og fotografier. I motsetning til FKs bilder, uttrykte de ... egentlig ingenting. De virka platte og intetsigende, fulle av datidens "riktige" former, farger og temaer. Ok, så ga jeg dem ikke så mye tid, og da heller ikke en reell sjangse, fordi førsteinntrykket var så nedslånde i forhold til Fridas bilder. Og ikke bare i forhold til hennes bilder, men også bildene av henne, fotografert av andre. Diego ser bare ikke spesielt sympatisk ut - grunn og sleskete, mens Frida ser ut som hun har noe å by på, en mening, en slags dybde.

Husets mange rom bar preg av en slags ro, selv om det også var fullt av minner som vitnet om ofte og mye besøk av blant annet kunstneriske venner. Alle trappene, krokene og rommene ut mot den store hagen må i seg selv ha vært kilde til mye inspirasjon. I hagen var det en liten dam, flere skyggefulle trær og en liten privat pyramide, dekorert med kunstverker fra tiden før spanjolene kom. Den intense blåfargen på huset virket livgivende og beroligende på samme tid (tror Goethe ville vært uenig i det, men sånn opplevde jeg det). Som en som ikke kjente særlig til FK før dette besøket, ga det et sterkt førsteinntrykk, med lyst til å lære og vite mer og henne og kunsten hennes, som kanskje bar preg av en gjenoppfinnelse av kruttet.

Frida Kahlo ble født i 1907 og døde i 1954 av blodpropp.

Det var dessverre ikke lov å ta bilder inne i selve museet, og med alle kameraene og vaktene som overvåket, lot jeg det også være. Dette er fra hagen.

Exit Mexico

I en samtale med min kjære, som tilbragte påsken i Amsterdam, kommenterte hun at påskehøytiden nok var like lite høytid der som i Oslo. Jeg mente det mer kom an på hvor man befant seg, og at det nok ikke var så annerledes i Mexico. Meg om det. Etter å ha tilbragt lørdagen på jakt etter div ting for videre reise, også kalt shopping, dro vi hjem til hotell New York. Dvs på halvveien ble vi stoppet av et vanvittig opptog, bestående av 10-12000 mennesker som hylte og skrek. Vi forsto lite først, men når folk nær oss begynte å rope og synge like taktfast som opptoget, hørte vi at de ropte "Cristus vive!" (Jesus lever). Ok, så tok jeg feil - igjen.

 

Det var uansett en ... erfaring. Endelig på vei hjem, passerte vi lørdagens aktiviteter i vestenden av Alameda-parken.

1. påskedag hadde vi planer om museumsbesøk, siden vi ikke hadde vært på særlig mange av dem, og siden søndager er gratisdag på flere av dem. Så ble det ikke. Vilde våkna i ettida og raste ut på badet, og ga til bake i rikelig monn det Mexico hadde ønsket henne velkommen med. Sånn fortsatte natta og stort sett hele søndagen. Mandag var hun i form, og vi kom oss videre til La Paz, der vi i dag stort sett har nøyd oss med å venne oss til høyden og legge planer for de nærmeste dagene framover.

 

Langfredag 2010

Vi hadde funnet ut om påskefeiring i Iztapalapa før vi dro hjemmefra, med et spektakulært påskespill som overføres på tv og dekkes massivt i media. Ikke så rart det besøkes av ca 2 mill mennesker hvert år. Dette er med andre ord en stor turistfelle. Lenger vest og sør i byen, finnes San Bernabé, en tilsynelatende søvning del av Mexico, med "bare" 250.000 innbyggere - en liten by i seg selv. Byden ligger i en skråning opp mot en skogkledt ås. På toppen av denne ligger en liten aztek-pyramide. Langfredag blir åsen og pyramiden gjort om til Golgata, så både Jesus og røverne behørlig kan korsfestes. Den lille kirka midt i byen rommer knapt hundre personer. Langfredag var den ren og fin, med sine hvite vegger og blåmalte rammeverk. Påskespillets domsavsigelse tok plass på en oppbygd scene i gatekrysset nedenfor kirka, i hovedgata. Når Barrabas var satt fri, og Jesus ble ført bort hovedgata, ned en sidegate og opp den bratte, bratte veien mot pyramiden, ble alle de flotte og møysommelig lagde gateteppene av sagflis ødelagt, og en uorganisert fargepallett på et par kilometer var det eneste som var igjen. Vi var en tur på "Golgata" før spillet begynte, og lurer fælt på hvordan hordene som fulgte etter romere og dødsdømte kunne fikk plass oppe i åssidene. Vi ble med andre ord ikke med strømmen opp igjen. Alt folkelvet, skuespillet i seg selv, gateteppene og sukkerspinnet er alt vel verd å få med seg, om en skulle komme til å oppholde seg i Mexico en påske. En av grunnene til at dette stedet ikke er så heftig besøkt som Iztapalapa, kan være at det er et godt stykke til nærmeste metrostasjon.

Tikal

Ok, så er jeg i Mexico, men jeg har ikke gitt dere gleden av å se Tikal ennå. Tikal er det største arkeologiske utgradve område på det amerikanske kontinentet, g ligger langt inne i jungelen nord i Guatemala. Mens vi padla rundt nær Nordpolen, besatte Island, oppdaget og glemte Amerika, bedrev mayaene kompliserte matematiske og astronomiske beregninger og lagde blant annet en kalender det i det siste har vært en viss oppmerksomhet rundt. Riktignok kan ingenting overgå nattemørket i jungelen, uten lysforurensing av noe slag, som gjør stjernehimmelen klar og tydelig. Eller en vandring inn i parken før sola står opp om morgenen, med lommelykt for å ungå kjipe overraskelser med edderkopper eller andre kryp, for så å klatre opp på en av pyramidene og sitte der mens jungelen langt der nede våkner til liv, med alle mulige ukjente fuglelyder stadig avbrutt av uhyrlige brøl fra brølapene. (Jeg skal finne en måte å legge ut lyd på også.)

Sør-Amerika

For en drøy måned siden satt jeg nesa sørover, og landa etter et par døgn i Antigua, Guatemala. Meningen var å lære meg spansk, takket være STUP, en studieordning journalister kan ta del i. Jeg må vel si å ha fått en del ut av det, selv om det ofte ikke føltes sånn i løpet av kurset. Og jeg er fremdeles fattig på ord, men å lese avis hjelper. Det var fire lange og fine uker vi fikk i den flotte, rektangulære byen.

Som i tillegg kunne by på det søte liv,

humpete, brusteinsbelagt gater,

vulkansk spenning, med tilhørende jordskjelv

og selvsagt seriøse (sic) forberedelser til påske.

Et par av helgene reiste vi ut, til Tikal midt i jungelen, Rio Dulce og Livingston - ved Karibien. Mer om det en av de nærmeste dagene. (Er på et hotell i Mexico City nå. Der har de internet kun i resepsjonen, og jeg har ikke med strømleding.)

Vi høres.

PS. Dette formatet funker svært dårlig som fotoblog... Forslag?

Fotograf? Herregud!

"Dagbladet som kulturavis er ikke veldig avhengig av fotojournalistikken, men som tabloid nyhetsavis vil den helt åpenbart tape", sa Helge Østby til Klassekampen i går. Samtidig sier han at de kan komme i konkurranse med Klassekampen. Han sier med andre ord at den styrken Dagbladet har, som Klassekampen ikke har, nemlig en sterk fotoavdeling, er betydningsløs i formidlingen av stoff til de kulturinteresserte, eller den kulturelle eliten. Den ellers så teksttunge Le Monde Diplomatique har så vidt jeg har sett, hatt et bevisst forhold til sin bildebruk. De har gjennom tema eller fotograf fulgt en stødig linje gjennom hver utgivelse. Det har gjort avisene helhetlige, interessante og svært så givende, selv for en ulærd knappetrykker som meg.

Om noen få uker deles Årets Bilde ut. Av de 24 som er nominert til prisen, er hele fem ansatt i eller er tilknyttet Dagbladet.

Pressefotografenes Klubb, som deler ut den samme prisen, opplever i disse dager en eventyrlig pågang av interesserte til årets festival, Dok10. Det skyldes selvsagt at Nan Goldin kommer, selv om det ble kjent først for en drøy uke siden. Dok10 er en ren fotojournalist-festival. Om vi hadde åpnet billettsalget i november, ville billettene vært utsolgt da. Og først i køen sto ikke en fotograf, men en typisk representant for den såkalte kultureliten. Det kan se ut som om Østby har et veldig konservativt syn på fotojournalistikk, der bildet kun er en illustrasjon til en høyt aktet tekst. Fotografiet blir med andre ord redusert til bare å være en illustrasjon, og fotografen følgelig en unværlig illustratør. Den amerikanske fotografen Ansel Adams sa en gang: "You don´t take a photograph, you make it." Jeg fikk et skjevt blikk fra en skribent en gang, da jeg gjorde krav på mer tid for å gjøre min jobb, altså å ta bilder. "Kan det ta så jævlig lang tid", sa han. "Det tar jo bare 1/60 sekund." Klikk, ferdig. Et annet eksempel på hvor lite viktig enkelte skrivende (eller skrivere?) mener en fotografs bidrag til en avis er, var å høre på et morgenmøte i Aftenposten en gang, har jeg fått referert: "Jeg trenger fotograf i dag, for jeg har ikke bil."

Veien vår er ikke akkurat asfaltert.