I 2006 kom jeg til La Paz om dagen, og fikk skikkelig bakoversveis. Denne uka kom vi om natta, og det ga et like sterkt inntrykk. Jeg vet ikke om jeg får til ta et bilde som tar like mye pusten fra en som det gjør å komme over kanten fra El Alto, og ned mot selve La Paz. I mellomtaida kan jeg dele med dere utsikten fra rommet vårt, i retning Djeveltanna. (Og, nei, bildet er ikke manipulert!)
(Beklager, denne skulle vært ute for en uke siden...)
Tidvis ser de fleste kunstneres verk skikkelig klisjéaktige ut. Antagelig må det bare bli sånn. Hvor mange ganger kan en egentlig finne opp krutt? Hvor mange måter går det an å beskrive kjærlighet, urettferdighet, lidelse og vennskap på? Trolig er det fremdeles en uendelighet av muligheter igjen, og metaforen er et godt verktøy. Sannsynligvis det beste. Derfor stråler mange av FKs bilder. ikke av glede og lykke, men av dybde og mening.
Gjennom det første rommet i Det blå huset (Caza Azul) - Frida Kahlo og Diego Riveras hjem fra 1927-1954 – fikk vi innblikk i en mangesidig kvinne, som gjennom malerier og tegninger ga uttrykk for familiære, så vel som personlige gleder og lidelser. Kanskje mest det siste, mye som føle av store lager etter en trikkeulykke som gorde henne sengeliggende og urørlig i 9 mnd. Hun var en tydelig tillhenger av kommunismen. På et fotografi av henne i senga, har hun på seg et korsett påsydd sigd og hammer, samt den femtakkede kommuniststerna. Over senga ved fotenden hang det bilder av Marx, Lenin, Engels, Mao, Stalin og Trotskij. I det neste rommet hang flere av Diego Riveras bilder – Fridas mann gjennom ca 30 år, både malerier og fotografier. I motsetning til FKs bilder, uttrykte de ... egentlig ingenting. De virka platte og intetsigende, fulle av datidens "riktige" former, farger og temaer. Ok, så ga jeg dem ikke så mye tid, og da heller ikke en reell sjangse, fordi førsteinntrykket var så nedslånde i forhold til Fridas bilder. Og ikke bare i forhold til hennes bilder, men også bildene av henne, fotografert av andre. Diego ser bare ikke spesielt sympatisk ut - grunn og sleskete, mens Frida ser ut som hun har noe å by på, en mening, en slags dybde.
Husets mange rom bar preg av en slags ro, selv om det også var fullt av minner som vitnet om ofte og mye besøk av blant annet kunstneriske venner. Alle trappene, krokene og rommene ut mot den store hagen må i seg selv ha vært kilde til mye inspirasjon. I hagen var det en liten dam, flere skyggefulle trær og en liten privat pyramide, dekorert med kunstverker fra tiden før spanjolene kom. Den intense blåfargen på huset virket livgivende og beroligende på samme tid (tror Goethe ville vært uenig i det, men sånn opplevde jeg det). Som en som ikke kjente særlig til FK før dette besøket, ga det et sterkt førsteinntrykk, med lyst til å lære og vite mer og henne og kunsten hennes, som kanskje bar preg av en gjenoppfinnelse av kruttet.
Frida Kahlo ble født i 1907 og døde i 1954 av blodpropp.
Det var dessverre ikke lov å ta bilder inne i selve museet, og med alle kameraene og vaktene som overvåket, lot jeg det også være. Dette er fra hagen.
I en samtale med min kjære, som tilbragte påsken i Amsterdam, kommenterte hun at påskehøytiden nok var like lite høytid der som i Oslo. Jeg mente det mer kom an på hvor man befant seg, og at det nok ikke var så annerledes i Mexico. Meg om det. Etter å ha tilbragt lørdagen på jakt etter div ting for videre reise, også kalt shopping, dro vi hjem til hotell New York. Dvs på halvveien ble vi stoppet av et vanvittig opptog, bestående av 10-12000 mennesker som hylte og skrek. Vi forsto lite først, men når folk nær oss begynte å rope og synge like taktfast som opptoget, hørte vi at de ropte "Cristus vive!" (Jesus lever). Ok, så tok jeg feil - igjen.
Vi hadde funnet ut om påskefeiring i Iztapalapa før vi dro hjemmefra, med et spektakulært påskespill som overføres på tv og dekkes massivt i media. Ikke så rart det besøkes av ca 2 mill mennesker hvert år. Dette er med andre ord en stor turistfelle. Lenger vest og sør i byen, finnes San Bernabé, en tilsynelatende søvning del av Mexico, med "bare" 250.000 innbyggere - en liten by i seg selv. Byden ligger i en skråning opp mot en skogkledt ås. På toppen av denne ligger en liten aztek-pyramide. Langfredag blir åsen og pyramiden gjort om til Golgata, så både Jesus og røverne behørlig kan korsfestes. Den lille kirka midt i byen rommer knapt hundre personer. Langfredag var den ren og fin, med sine hvite vegger og blåmalte rammeverk. Påskespillets domsavsigelse tok plass på en oppbygd scene i gatekrysset nedenfor kirka, i hovedgata. Når Barrabas var satt fri, og Jesus ble ført bort hovedgata, ned en sidegate og opp den bratte, bratte veien mot pyramiden, ble alle de flotte og møysommelig lagde gateteppene av sagflis ødelagt, og en uorganisert fargepallett på et par kilometer var det eneste som var igjen. Vi var en tur på "Golgata" før spillet begynte, og lurer fælt på hvordan hordene som fulgte etter romere og dødsdømte kunne fikk plass oppe i åssidene. Vi ble med andre ord ikke med strømmen opp igjen. Alt folkelvet, skuespillet i seg selv, gateteppene og sukkerspinnet er alt vel verd å få med seg, om en skulle komme til å oppholde seg i Mexico en påske. En av grunnene til at dette stedet ikke er så heftig besøkt som Iztapalapa, kan være at det er et godt stykke til nærmeste metrostasjon.
Ok, så er jeg i Mexico, men jeg har ikke gitt dere gleden av å se Tikal ennå. Tikal er det største arkeologiske utgradve område på det amerikanske kontinentet, g ligger langt inne i jungelen nord i Guatemala. Mens vi padla rundt nær Nordpolen, besatte Island, oppdaget og glemte Amerika, bedrev mayaene kompliserte matematiske og astronomiske beregninger og lagde blant annet en kalender det i det siste har vært en viss oppmerksomhet rundt. Riktignok kan ingenting overgå nattemørket i jungelen, uten lysforurensing av noe slag, som gjør stjernehimmelen klar og tydelig. Eller en vandring inn i parken før sola står opp om morgenen, med lommelykt for å ungå kjipe overraskelser med edderkopper eller andre kryp, for så å klatre opp på en av pyramidene og sitte der mens jungelen langt der nede våkner til liv, med alle mulige ukjente fuglelyder stadig avbrutt av uhyrlige brøl fra brølapene. (Jeg skal finne en måte å legge ut lyd på også.)
