Da jeg gikk på journalisthøgskolen husker jeg Per Anders Rosenkvist og Bernt Eide delte noen opplevelser fra en av sine valgvaker. En av historiene gikk ut på at begge to skulle komme en politiker i forkjøpet i enden av en korridor som rundet et hjørne. I spurten fikk Per Anders innersving på Bernt, og fikk også et bedre bilde enn ham (så vidt jeg husker).
Jeg var på SVs valgvake i går. Stemningen sto i taket etter valgdagsmålingen. Partilederen var på vei, og skulle ankomme Rockfeller ca kl 2115. Jeg tok en tur ned på gata for å se an stemningen der. Som forventet, møtte jeg en stor, kaotisk klynge med fotografer og journalister. Dermed gikk jeg opp igjen, og fant meg en ganske bra plassering, nesten oppå scenen, i den smale trappa. Planen var å få et bilde av Halvorsen i den hun smilende og vinkende, men blomster i hendene, gikk opp på scenen, med den jublende salen i bakgrunnen. Plasseringen var perfekt, og jeg sto klar som bare det, da kaosklynga nærmet seg. I det avgjørende øyeblikket kom en bamse av en fyr og skubbet meg inn på scenen. Jeg mista balansen, og det perfekt planlagte bildet. Naturligvis blei jeg skikkelig irritert, og dytta til bamsen så han også måtte gi etter for tyngdekrafta, som ubønnhørlig dro han ned på gulvet i salen igjen.
Han fikk sikkert et bilde han uansett måtte kaste, og jeg mista som sagt mitt. Men det føltes veldig godt å ha tatt igjen!
Sånn er det bare. Ikke mye ærbødighet og respekt der i gården, når det først gjelder. Hyggelige folk når en står der å venter og pludrer. Det kan til tider bli skikkelig koselig og jovialt, som aftenposten.no skrev om fra valgvaka til Frp i går: "På et tidspunkt begynte pressefotografene å ta bilder av hverandre. Det sier vel sitt."
To år til neste gang. Da skal jeg få meg pigger på skoa.
Fotografi - kannibali
Å bli kjent med det onde
Julie Jacobsons bilde av Joshua Bernard som nettopp har fått skutt av seg et bein og senere dør av skadene ble for sterk kost for forsvarsministeren i USA. Han mener bildet ikke burde vært publisert, i omsorg for soldaten familie. I USA publiseres bilder fra alle mulige situasjoner i samfunnet, men av hensyn til døde og sårede soldater og deres pårørende, skal bilder fra krigen, eller av hjemkomne kister ikke publiseres.
På Visa pour l´image i Perpignan i år stilte fotografen Eugene Richards ut bilder fra et prosjekt han kaller “War is personal”. Om prosjektet sier han selv: "War all comes down to these little tiny stories about people's lives that will never be the same." Se utvalg.
I krig oppstår et skjæringspunkt mellom det offentlige og det private. Mellom stormakter og enkeltmennesker. På Pentagon sine hjemmesider offentliggjøres navn på soldater som har falt i Afghanistan, ledsaget av følgende tekst: “who were supporting Operation Enduring Freedom.” Richards viser noe av det personlige aspektet ved krig, gjennom sterke innblikk i hverdagen til hjemvendte soldater (døde eller i live) og deres pårørende. Julie Jacobsons bilde synliggjør den nedverdigende døden en soldat i krig kan lide. En soldat er selvsagt også en privatperson. Men som soldat er han et verktøy for en stat, en som representerer staten, i dette tilfelle USA. Nærmere 6000 amerikanske soldatene har mistet livet i Irak og Afghanistan. De blir registrert, fraktet hjem i kister, og gravlagt i ære (og stillhet) på Arlington i Washongton.
Sammelign hvor mange ganger du har sett bilder av hjemvendte amerikanske soldater i kister drapert med amerikanske flagg, med hvor mange bilder du har sett av skadde eller drepte irakere i Irak og Afghanistan. Militær informasjonsstrategi tilsier at du ikke skal ha sett så mange amerikanske kister, men at du heller skal ha sett et visst antall bilder av det motsatte, ledsaget av tekster som inneholder ord som “opprører”, “Taliban”, “Al Qaida”, osv. Retten til et privatliv gjelder med andre ord kun oss og ikke dem. Det handler om et klassisk oss og dem-konsept. Kan man med journalistisk integritet i behold tenke sånn? Er det riktig å la seg innrullere med militæret, med alt det innebærer av sensur? Under innvasjonen i Irak ble det i Norge argumenter med at alternativet ville vært å ikke få vite noe, eller bare det vi ble fortalt av militære kilder. Og hva da når en innrullerte journalisten observerer en situasjon som bildet til Jacobson beskriver?
Selvsagt skal sånne bilder på trykk. På Dok09 i Oslo tidligere i år var et av debattemaene hvorvidt det var riktig å trykke bilder av døde barn i krig eller ikke. Utgangspunktet var et bilde fra krigen i Gaza i vinter, der et barn var begravet i ruiner. Stavanger Aftenblad trykket er grusomt bilde, ledsaget av en pedagogisk forklarende tekst på hvorfor de gjorde nettopp det. Den tidligere og mange ganger prisbelønte krigsfotografen Chris Morris, som var gjest på Dok09, var hoderystende over at temaet var om sånne bilder skulle trykkes. Han mente det helle burde handle om hvorfor det ikke trykkes fler av samme typen. Selvsagt skal sånne bilder trykkes. Selvsagt skal bildet av Joshua Bernard trykkes. Noe annet ville vært å late som det ikke fantes. Og som alle andre bilder skal saken som skrives til det være reell og så riktig fortalt som mulig. Bildene Nic Ut tok i Vietnam og spesielt bildet av Phan Thi Kim Phuc (nederst på siden), var så oppsiktsvekkende at det gikk opp for folk hvor grusom Vietnamkrigen egentlig var. Opinionen ble kjent med krigens ondskap. (At bilder som etter hvert blir ikoniske kan misbrukes i ettertid, er en annen sak, og ikke noe argument for at det ikke skal trykkes i samtiden.)
USAs forsvarsminister Robert Gates, forsøkte altså å få AP til å la være å publisere bildet til Julie Jacobson. Krigsveteranen, journalisten og antikrig-blogeren Fred Reed forklarer det slik: “Why then is he so angry at having the war photographed? Easy: Spin control. Spin is so very important in war these days. While America is only barely a democracy, still, if the public, the great sleeping, acquiescent, ignorant beast, ever gets really upset, the war ends. (...) The generals of today learned nothing military from Vietnam – they are fighting the same kind of war as stupidly as before – but they learned something more important: their most dangerous enemy is the America public. You. Me. (...) while the Taliban cannot possibly defeat the Pentagon, the American public can.”
Les resten av Reeds blog.
Enke i Kabul
Dette er en omtale av et bilde jeg så i Perpignan sist uke, på fotojournalistfestivalen Visa pour l´image (http://www.visapourlimage.com/index.do) Jeg finner ingen lenke til det på nett, så dere må ta til takk med min beskrivelse:
Enke i Kabul
Foto: Zalmaï
Bildet er i sort/hvitt - bredde. I bakgrunnen står en vegg, som strekker seg tvers over bildet, ca en tredjedel opp i bildeflaten. Muren er påmalt kvister eller skrinne trær og busker. Det kan også være krakeleringer i murpussen som ser sånn ut. Til høyre, bak muren, er en bygning i ferd med å reises. En lys bil kan også sees. Himmelen er skyet, litt tung Foran muren står noen få trær.
I forgrunnen, fra trærne og fram mot fotografen, ligger en grusvei med en del smågroper i. Midt i bildet er en ovalformet figur, som bryter med de strenge linjene i bakgrunnen. Det er en dame, som sitter på huk, med vestre side mot fotografen. Hun er iført en burka, og høyre hånd stikker ut av burkaen, slapt formet som en skål. “Gitteret” i burkaen er vendt mot venstre, så det kan se ut som hun ser mot sin egen hånd, og ikke enser fotografen. Det regner. Burkaen er tydelig skitten og ligger delvis og flyter i en søledam rett foran henne. Enka og himmelen gjenspeiles delvis i vanndammene.
En ser med en gang at dette er en som tigger. I og med at det ikke er andre personer i bildet, kan en tro at det er tatt i en lite trafikert gate, selv om det er i Kabul. Burkaen gjør henne veldig upersonlig, da vi ikke ser noe annet av kroppen hennes enn den ene hånda. Allikevel gir hånda, som er slapt skålformet, et ørlite innblikk i en tragisk skjebne. Bildeteksten sier hun er ei enke. I samfunnet hun befinner seg i har enker ingen andre eiendomsrettigheter enn en burka, med mindre slekta eller andre forbarmer seg over dem. Den reserverte, stakkarslige holdningen kan minne om bilder en har sett framstilt av tiggende, spedalske mennesker fra bibelhistorien. Hun er enke og hun er fattig. Ingen tar vare på henne og hun er utstøtt fra samfunnet. Likevel sitter hun og ber om almisser for å holde seg i live. Burkaen bærer preg av å være skitten, ødelagt og utslitt. Hun er ikke opptatt av, eller legger ikke merke til at den delvis ligger i en søledam og blir gjennomvåt, dessutenregner det uansett, og hun er ikke skjermet mot regnet på noe vis. Alt tyder på at livet hennes er uten verdi, uten noen framtid, i motsetning til nybygget i bakgrunnen. På tross av en uhyre nedverdigende livssituasjon, innehar hun tydeligvis krefter og livsvilje nok til å ville fortsette livet, hvor miserabelt det enn kan se ut. I en vestlig hemosfære er det nok av dem som har et sosialt fungerende og materielt rike liv, men som av forskjellige grunner ikke bare ønsker, men også gjennomfører selvmord. En skulle tro situasjonen til enka på bildet ville kalle på de samme tankene, som det gjør hos enkelte velstående vestlige. Jeg kan likevel ikke komme bort fra tanken om at det selvsagt også kan ligge religiøse tanker eller følelser bak. Jeg vet om ei dame i Oslo, gammel og syk, mer eller mindre på dødsleiet. Hun tør ikke legge seg til å sove om kvelden i frykt for at hun dør i løpet av natten, og ikke kommer til himmelen.
Formen kroppen til enka danner, burkaens tilstand og det at hun sitter veldig eksponert til på en vei, på utsiden av et område det åpenbart foregår en del aktivitet, får henne til å se ut som om hun egentlig er en statue. En gammel marmorstatue, patinert av støv og skitt som ikke er blitt vasket bort gjennom mange år. Enka er ikke bare avsondre fra medmennesker, slik kvinner i burka er. Som enke er hun også avsondret fra det vitale samfunnet i Kabul og befinner seg i en elendig tilstand. På samme måte befínner Afghanistan seg i en elendig tilstand, utenfor det internasjonale, vitale og ideelt samhandlende samfunnet.
Bildet forteller den triste historien til et enkelmenneske, i et land der flere vestlige nasjoner hevder at de jobber for å bedre forholdene til blant annet landets kvinner og barn. Der for kan det også fungere som en kommentar på resultatene det internajsonale samfunnet mener å ha oppnådd i løpet av tiden vi har vært tilstede i Afghanistan. Etter åtte år med vestlig intervensjon, kan gatebildet i Kabur fremdeles se ut som dette.
Nei Young
I min vennekrets på Facebook har det vært en kort meningsutvekling om Neil Young (N.Y.). Dvs det handla egentlig om å se maling tørke. Hva er egentlig kjedeligere enn å se maling tørke? var utgangspunktet. "Å se Neil Young live", svarte en. En annen sa at N.Y. ikke er kjedelig, men at det er mye kjedeligere å rydde ut av oppvaskmaskinen. Her er en liten petit om da eg fikk meg billetter til N.Y.-konsert i Oslo i juni i år:
(U)lykke
Du kødder med oss, sier jeg.
– Nei, sier han.
– Og du har ikke solgt dem?
– Nei, sier han igjen.
Jeg har nettopp ringt
kollegaen som sendte en felles
e-post om at han hadde
billetter til Neil Young å selge.
– Har du blitt dårlig, eller?
sier jeg.
Siden jeg så konsertfi lmen
Live Rust som trettenåring på
fi lmklubben i Tromsø, for et
halvt liv siden, har jeg vært
fan. Dagen etter dro jeg til
musikkforretningen i Grønnegata
og kjøpte dobbeltalbumet.
På kassett. Jeg spilte den
praktisk talt i hjel. Når båndet
røk, skrudde jeg opp kassetten
og skjøtet det. Hver gang. På
begge sider, helt til jeg hadde
klipt og skjøtet vekk første og
siste låt på hver side. Til slutt
var den totalt uspillelig. Det
måtte ha skjedd noe med min
kollega. Noe alvorlig.
– Var hos legen i dag.
Sykemeldt ut uka. Kronisk
nasal polypp med akutt
obstruksjon, sier han.
– Hæ? sier jeg.
– Jeg er jævlig forkjøla og
får ikke ut snørra, sier han lett
irritert.
I løpet av den korte samtalen
har jeg allerede sjekket
været og planlagt hvordan jeg
skal overraske eldstedattera
mi, som har arvet min fascinasjon
for Neil Young. Hun må
legge seg tidlig dagen før.
Etter skole, sommerjobb,
lekser og orkester, skal jeg
hente henne med bil, og rase
ned til Frognerbadet. Endelig
skal fjortenåringen få en
skikkelig rockekonsertopplevelse.
Jeg gleder meg over min
hemmelige plan, antakelig
like mye som hun ville gjort
om hun hadde visst. Men da
ville det jo ikke blitt noen
overraskelse.
– Veldig synd for deg, men
utrolig heldig for oss, sier jeg.
– Ikke sant, sier han.
– Nå blei jeg skikkelig glad.
For første gang hører jeg
min ellers så kjappe kollega
holde på å plumpe ut med noe.
– Jeg holdt på å si at det ble
jeg også, sier han.
