Å bli kjent med det onde

Julie Jacobsons bilde av Joshua Bernard som nettopp har fått skutt av seg et bein og senere dør av skadene ble for sterk kost for forsvarsministeren i USA. Han mener bildet ikke burde vært publisert, i omsorg for soldaten familie. I USA publiseres bilder fra alle mulige situasjoner i samfunnet, men av hensyn til døde og sårede soldater og deres pårørende, skal bilder fra krigen, eller av hjemkomne kister ikke publiseres.

På Visa pour l´image i Perpignan i år stilte fotografen Eugene Richards ut bilder fra et prosjekt han kaller “War is personal”. Om prosjektet sier han selv: "War all comes down to these little tiny stories about people's lives that will never be the same." Se utvalg.

I krig oppstår et skjæringspunkt mellom det offentlige og det private. Mellom stormakter og enkeltmennesker. På Pentagon sine hjemmesider offentliggjøres navn på soldater som har falt i Afghanistan, ledsaget av følgende tekst: “who were supporting Operation Enduring Freedom.” Richards viser noe av det personlige aspektet ved krig, gjennom sterke innblikk i hverdagen til hjemvendte soldater (døde eller i live) og deres pårørende. Julie Jacobsons bilde synliggjør den nedverdigende døden en soldat i krig kan lide. En soldat er selvsagt også en privatperson. Men som soldat er han et verktøy for en stat, en som representerer staten, i dette tilfelle USA. Nærmere 6000 amerikanske soldatene har mistet livet i Irak og Afghanistan. De blir registrert, fraktet hjem i kister, og gravlagt i ære (og stillhet) på Arlington i Washongton.

Sammelign hvor mange ganger du har sett bilder av hjemvendte amerikanske soldater i kister drapert med amerikanske flagg, med hvor mange bilder du har sett av skadde eller drepte irakere i Irak og Afghanistan. Militær informasjonsstrategi tilsier at du ikke skal ha sett så mange amerikanske kister, men at du heller skal ha sett et visst antall bilder av det motsatte, ledsaget av tekster som inneholder ord som “opprører”, “Taliban”, “Al Qaida”, osv. Retten til et privatliv gjelder med andre ord kun oss og ikke dem. Det handler om et klassisk oss og dem-konsept. Kan man med journalistisk integritet i behold tenke sånn? Er det riktig å la seg innrullere med militæret, med alt det innebærer av sensur? Under innvasjonen i Irak ble det i Norge argumenter med at alternativet ville vært å ikke få vite noe, eller bare det vi ble fortalt av militære kilder. Og hva da når en innrullerte journalisten observerer en situasjon som bildet til Jacobson beskriver?

Selvsagt skal sånne bilder på trykk. På Dok09 i Oslo tidligere i år var et av debattemaene hvorvidt det var riktig å trykke bilder av døde barn i krig eller ikke. Utgangspunktet var et bilde fra krigen i Gaza i vinter, der et barn var begravet i ruiner. Stavanger Aftenblad trykket er grusomt bilde, ledsaget av en pedagogisk forklarende tekst på hvorfor de gjorde nettopp det. Den tidligere og mange ganger prisbelønte krigsfotografen Chris Morris, som var gjest på Dok09, var hoderystende over at temaet var om sånne bilder skulle trykkes. Han mente det helle burde handle om hvorfor det ikke trykkes fler av samme typen. Selvsagt skal sånne bilder trykkes. Selvsagt skal bildet av Joshua Bernard trykkes. Noe annet ville vært å late som det ikke fantes. Og som alle andre bilder skal saken som skrives til det være reell og så riktig fortalt som mulig. Bildene Nic Ut tok i Vietnam og spesielt bildet av Phan Thi Kim Phuc (nederst på siden), var så oppsiktsvekkende at det gikk opp for folk hvor grusom Vietnamkrigen egentlig var. Opinionen ble kjent med krigens ondskap. (At bilder som etter hvert blir ikoniske kan misbrukes i ettertid, er en annen sak, og ikke noe argument for at det ikke skal trykkes i samtiden.)

USAs forsvarsminister Robert Gates, forsøkte altså å få AP til å la være å publisere bildet til Julie Jacobson. Krigsveteranen, journalisten og antikrig-blogeren Fred Reed forklarer det slik: “Why then is he so angry at having the war photographed? Easy: Spin control. Spin is so very important in war these days. While America is only barely a democracy, still, if the public, the great sleeping, acquiescent, ignorant beast, ever gets really upset, the war ends. (...) The generals of today learned nothing military from Vietnam – they are fighting the same kind of war as stupidly as before – but they learned something more important: their most dangerous enemy is the America public. You. Me. (...) while the Taliban cannot possibly defeat the Pentagon, the American public can.”

Les resten av Reeds blog.