Enke i Kabul

Dette er en omtale av et bilde jeg så i Perpignan sist uke, på fotojournalistfestivalen Visa pour l´image (http://www.visapourlimage.com/index.do) Jeg finner ingen lenke til det på nett, så dere må ta til takk med min beskrivelse:

Enke i Kabul
Foto: Zalmaï

Bildet er i sort/hvitt - bredde. I bakgrunnen står en vegg, som strekker seg tvers over bildet, ca en tredjedel opp i bildeflaten. Muren er påmalt kvister eller skrinne trær og busker. Det kan også være krakeleringer i murpussen som ser sånn ut. Til høyre, bak muren, er en bygning i ferd med å reises. En lys bil kan også sees. Himmelen er skyet, litt tung Foran muren står noen få trær.

I forgrunnen, fra trærne og fram mot fotografen, ligger en grusvei med en del smågroper i. Midt i bildet er en ovalformet figur, som bryter med de strenge linjene i bakgrunnen. Det er en dame, som sitter på huk, med vestre side mot fotografen. Hun er iført en burka, og høyre hånd stikker ut av burkaen, slapt formet som en skål. “Gitteret” i burkaen er vendt mot venstre, så det kan se ut som hun ser mot sin egen hånd, og ikke enser fotografen. Det regner. Burkaen er tydelig skitten og ligger delvis og flyter i en søledam rett foran henne. Enka og himmelen gjenspeiles delvis i vanndammene.

En ser med en gang at dette er en som tigger. I og med at det ikke er andre personer i bildet, kan en tro at det er tatt i en lite trafikert gate, selv om det er i Kabul. Burkaen gjør henne veldig upersonlig, da vi ikke ser noe annet av kroppen hennes enn den ene hånda. Allikevel gir hånda, som er slapt skålformet, et ørlite innblikk i en tragisk skjebne. Bildeteksten sier hun er ei enke. I samfunnet hun befinner seg i har enker ingen andre eiendomsrettigheter enn en burka, med mindre slekta eller andre forbarmer seg over dem. Den reserverte, stakkarslige holdningen kan minne om bilder en har sett framstilt av tiggende, spedalske mennesker fra bibelhistorien. Hun er enke og hun er fattig. Ingen tar vare på henne og hun er utstøtt fra samfunnet. Likevel sitter hun og ber om almisser for å holde seg i live. Burkaen bærer preg av å være skitten, ødelagt og utslitt. Hun er ikke opptatt av, eller legger ikke merke til at den delvis ligger i en søledam og blir gjennomvåt, dessutenregner det uansett, og hun er ikke skjermet mot regnet på noe vis. Alt tyder på at livet hennes er uten verdi, uten noen framtid, i motsetning til nybygget i bakgrunnen. På tross av en uhyre nedverdigende livssituasjon, innehar hun tydeligvis krefter og livsvilje nok til å ville fortsette livet, hvor miserabelt det enn kan se ut. I en vestlig hemosfære er det nok av dem som har et sosialt fungerende og materielt rike liv, men som av forskjellige grunner ikke bare ønsker, men også gjennomfører selvmord. En skulle tro situasjonen til enka på bildet ville kalle på de samme tankene, som det gjør hos enkelte velstående vestlige. Jeg kan likevel ikke komme bort fra tanken om at det selvsagt også kan ligge religiøse tanker eller følelser bak. Jeg vet om ei dame i Oslo, gammel og syk, mer eller mindre på dødsleiet. Hun tør ikke legge seg til å sove om kvelden i frykt for at hun dør i løpet av natten, og ikke kommer til himmelen.

Formen kroppen til enka danner, burkaens tilstand og det at hun sitter veldig eksponert til på en vei, på utsiden av et område det åpenbart foregår en del aktivitet, får henne til å se ut som om hun egentlig er en statue. En gammel marmorstatue, patinert av støv og skitt som ikke er blitt vasket bort gjennom mange år. Enka er ikke bare avsondre fra medmennesker, slik kvinner i burka er. Som enke er hun også avsondret fra det vitale samfunnet i Kabul og befinner seg i en elendig tilstand. På samme måte befínner Afghanistan seg i en elendig tilstand, utenfor det internasjonale, vitale og ideelt samhandlende samfunnet.

Bildet forteller den triste historien til et enkelmenneske, i et land der flere vestlige nasjoner hevder at de jobber for å bedre forholdene til blant annet landets kvinner og barn. Der for kan det også fungere som en kommentar på resultatene det internajsonale samfunnet mener å ha oppnådd i løpet av tiden vi har vært tilstede i Afghanistan. Etter åtte år med vestlig intervensjon, kan gatebildet i Kabur fremdeles se ut som dette.